Quy Nhon

Vi kjørte hit i en veldig full minibuss. Full av vitenamesere - og oss. Disse bussene(og alt annet for den sakens skyld) er ikke laget for nordiske kropper, så Lars Emil syns det blir en smule trangt. Men, for all del, det var en morsom busstur. Mannen Lars Emil satt ved siden av var veldig interessert i å bli kjent med oss. Han lurte også på om jeg hadde noen ledige venninner hjemme - til han. Så Madelene, du har en vietnamesisk frier på 31 år, han er lærer, fattig(i følge han selv) og glad i øl. Første stoppestedet spanderte han kokos-saft på oss. Her var forresten den ekleste doen hittil. Det neste stoppestedet betalte han for maten vår og tilbydde oss bleksprut(tror vi). Vi sa selvfølgelig at han ikke trengte å betale, han var jo tross alt fattig, men han insisterte. Nå følte jeg men nesten litt slem her, for han var faktisk en ordenlig hyggelig fyr. Kanskje vi hilser på han i Ho Chi Minh City(han bor der), kvelden før vi drar til Kambodsja.

Når vi kom fram i Quy Nhon ble vi helt satt ut. Det var kanskje 10 menn på scooter som ville kjøre oss til hotellet. Vi sa nei maaange ganger. Så gikk vi, for å komme oss vekk fra dem. Tror du jammen ikke de kommer bort og omringer oss. Vi sier nei igjen og igjen. Vi har tross alt to sekker på 20 kg, en pose med hatter og diverse andre ting, to andre vanlige sekker og en dress. De syns vi skulle bruke fire stykk av dem, til å kjøre sekker og oss hver for seg. Nei, takk. Heldigvis så vi en taxi. Det viste seg at det også ble mye billigere.

"Opplev vakre strender og flott akritektur i en av kystens mindre turistifiserte byer"

Det var det vi hadde lest om denne byen før vi kom hit. Vi så for oss noen deilige dager, med kort vei til stranda og et litt roligere tempo. Men, nei. Det er en strand her, men det er for skittent vann til å bade. De fine badestrendene ligger et godt stykk uten for byen. Det er ganske fint her for det, mange fiskebåter på stranda, store fiske nett og en "strandprominade" som av en eller annen grunn minner meg litt om den franske rivieraen.

Det er heller ingen(nesten) som snakker engelsk her, inkludert de på hotellet vårt. Men, man klarer alltid å finne en måte å gjøre seg forstått på. Hotellet vi bor på heter Hai Yen, det er ganske billig her og vi har stort rom, varmt vann og aircondition.

Det at det ikke er mange turister her, skjønner vi godt. Vi blir stirra i stykker av omtrendt alle som bor her. Jeg skjønner at de som bor midt i dypeste jungelen i Afrika reagerer når de ser et hvitt menneske, men her i Vietnam, det ble vi litt overraska over. Alle vinker og roper "hello", vi vinker og sier "hello" tilbake. Det var til og med en jente som ville ta bilde sammen med oss i stad. Tror egentlig hun var ute etter å ta bilde av Lars Emil, for hun ville ha et bilde med bare han også. Veldig merkelig opplevelse.

Ellers har vi ikke gjort så mye her. Tidligere i dag gikk vi for å finne Kiwi Cafe, som vi leste var drevet av en engelsk dame ved navn Barbara. Vi brukte kanskje et par timer på finne den cafen. Vi spurte et par taxi-sjåfører, en moped-taxi-sjåføer og en av de syklistene som jeg har nevnt i tidligere innlegg. Det skulle vi alle fall ikke ha gjort. Vi hadde med bok, gikk pent bort og pekte. Han tok helt av og ville ha oss opp i "sykkelkurven" sin. Vi prøvde å forklare at vi ville gå, men det ville han ikke høre på. Så prøvde vi å betale han, for å få han til å gå bort. Da ble han enda mer sinna, for han trodde det var det vi ville betale for å sitte på han. Så kom det en taxi-sjåfør og da ble han helt vill. Han begynte å dra i Lars Emil. Etter hver klarte vi å forklare taxi-sjåføren at vi ville gå, og at vi bare ville vite veien. Dermed fikk han forklart sykkelmannen det samme. Sykkelmannen var skikkelig møkete og ekkel. Det ble til og med skittent i Lonely Planet(reiseboka) etter han hadde peka i den. Men tror du vi fant Kiwi Cafe nå da? Nei. Det endte med at vi måtte ta en taxi for å komme oss dit. (Det ligger bare 10 minutter fra hotellet vårt).

Så to timer senere, fikk vi endelig satt oss ned og spist frokost. Vi fikk også bestilt buss bort herfra, for vi var litt bekymra for hvordan vi skulle få til det, når ingen snakker engelsk her. I kveld har vi spist middag, på en av de få restaurantene her. Jeg bestilte ris med kylling. Det viste seg å være ris med en halv kylling på toppen. Ikke veldig imponernde. Vi begynner å bli litt lei ris nå. Savner norsk mat. Jeg savner pølser.

Vi hadde tenkt til å bli her i flere netter, men velger å dra videre til Nha Trang(selv om ingen syns det er fint der). Vi er klare for litt slaraffenliv, og det håper vi på å få der. Det her ble et overraskende langt innlegg, til å ikke ha gjort noen ting her, men fortsatt har vi opplevd masse. Så i morgen tidlig, klokken 7, drar vi videre med bussen til Nha Trang. Et litt "sydenaktig" sted.