Ho Chi Minh City(Saigon)

Etter en del problemer på flyplassen i Kuala Lumpur, kom vi oss endelig på flyet til Vietnam. Vi hadde nemlig sjekket på forhånd at vi ikke trengte Visum, så lenge vi ikke ble i Vietnam lenger enn to uker, men det trodde visst dama i skranken noe på. Hun advarte oss om at "immigration" kom til å dra tak i oss så fort vi landa i Vietnam, og tvinge oss til å kjøpe flybillett ut av landet. Men, ingenting skjedde når vi kom til flyplassen i Vietnam, mannen der bare spurte hvor lenge vi skulle være og så var det i orden.

Mas, mas, mas og atter mas. Det er egentlig det jeg har og si om Ho Chi Minh. Vi hadde planer om være her en del dager, men orka rett og slett ikke. Trafikken der var helt syk, man måtte rett og slett løpe sikk-sakk mellom bilene og mopedene om man ville over veien. Og alle bilene tuta HELE tida. Et evig mas. Ikke nok med det, men de lokale selgerene var fryktelig masete og innpåslitne. Uansett, vi ble der i to netter.

Siden vi kom ganske sent på kvelden, fikk vi ikke gjort noe den første dagen. Vi fikk så vidt plass på et hotell(Madam Coc), for vi hadde jo ikke forhåndsreservert noe som helst. Hotellet var helt greit. Litt rart system der muligens, for vi beltalte 20 USD, for et rom som var større og minst like fint som et som kostet 60 USD. De viste oss det dyre rommet først. Jeg tror den eneste forskjellen var utsikten. 40 dollar for utsikit ned i gata, nei takk.

Neste dag pløya vi oss fram gjennom alle menneskene og bilene og tok en tur på markedet. Det er så ufattelig hvor annerledes livet er her enn hjemme i Norge. Det er som å være i en annen verden. Her er det menn som har sykler, med en sånn liten plass foran hvor man kan sitte, og de vil veldig gjerne sykle deg rundt. Det kryr av dem. Damene sykler rundt med frukt på styret eller sitter langs veikanten. Og selvfølgelig har de på seg vietnamesiske hatter. Vi kjøpte en kokosnøtt.

Etter markedet dro vi på War Remnants Museum, et museum med bilder og histiorer fra vietnam-krigen. Det var helt forferdelig og uforståelig å se. At noen kan gjøre sånn mot andre mennesker. Det var bilder hvor det lå barn i hauger etter å ha blitt skutt. Så trist. Det verste er jo at det ikke er lenge siden. En lærerrik opplevelse.

Neste dag, klokka halv 12, skulle vi ta flyet til Da Nang(for så å reise videre til Hoi An). Men, det visste seg å være en stor misforsåelse. Det var nemlig de på hotellet vårt som hadde ordna flybillett - og de trodde vi skulle til Hanoi, en by som ligger et helt annet sted i landet. Vi hadde allerede satt oss på bussen, da en jente fra hotellet kom på scooter og spurte oss hvor vi egentlig skulle. Hun ville at vi skulle sitte på scooteren hennes tilbake til hotellet, men jeg hadde ikke så lyst til det, for sekken min veier nå 20 kg. Vi tok en taxi. De stakkars jentene fikk ordna ny flybillett til oss, og vi fikk til og med tilbake penger. Så det gikk jo bra til slutt!